Jeg leste et innlegg i Aftenposten i januar om dette med å gjøre oppdragelsen/oppveksten kjønnsnøytral med den hensikt å gjøre barna selvstendig og bedre rustet for voksenlivets kvaler uten å ha blitt påtvunget en «søt prinsesse»-rolle eller «tøff helt»-rolle fra barnsben av. På denne måten ville barna klare å selv velge sine voksen-roller uten å ha blitt påvirket av samfunnets forventninger til kjønnet. Dette er det største tøvet jeg noensinne har lest og jeg ble provosert forbi hva innlegget egentlig fortjener av engasjement.  Og gudskjelov kom Harald Eia med en serie- dog sterkt kritisert, men allikevel retter det fokuset mot kjernen – om hvorvidt vi er den vi er fordi det er genene som i størst styrer hvordan vi agerer og hva vi velger eller om det er miljøpåvirkninger og families forventninger som avgjør om vi blir sykepleier eller rørlegger eller om vi er flinkere i realfag enn allmennfag eller om vi er mer interessert i å mekke bil som 16 åring enn å synge foran speilet. Jeg blir da for pokker ikke mer interessert i kjemi bare fordi jeg ikke ble «påtvunget» sommerkjoler som barn, men gikk rundt i snekkerbukse. Mener vedkommende helt seriøst at jeg blir en mindre usikker voksenperson fordi at jeg ikke fikk leke med Barbie når jeg vokste opp?

Jeg har en annen teori. Den går ut på at når man ikke verdsetter de forskjeller som er mellom kvinner og menn, da oppstår et mye større problem. Kjønnsidentifisering. Rolleforveksling. Hvem er det meningen at jeg skal være? En ting er at man har en valgfrihet i forhold til om man som liten pike vil leke med dukker eller  biler, en helt annen ting er det om man blir NEKTET det ene fordi foreldrene har en forvridd teori om at datteren vil vokse opp til å bli objektivisert og ikke satt pris på for sin iboende egenskaper, fordi hun ikke klarer å tenke klart  og ta de riktige valg etter å blitt fordervet med disse kjønnstereotype lekene.  Jeg lekte ikke med dukker en eneste gang i løpet av min oppvekst, jeg var derimot glad i barbie og husker at barbie og ken til stadighet var ekstremt forelsket og lagde mange barn. Jeg lekte heller aldri med biler. I dag ville det ikke falt meg inn å bytte dekk på bilen min selv og jeg ser vitterlig på mange fysiske huslige oppgaver som en manns oppgave. Det er mer naturlig for meg å lage mat og rydde og vaske. Jeg ser forskjellene mot min mann, som aldri har lagt merke til – eller iallefall latt seg plage av en  hybelkanin («de er da fredelige, er de ikke?»). Jeg er matematisk analfabet, men svært solid i språk. Jeg leser dusinvis med tunge fagbøker hvert år, men klarer nesten ikke å få en ligning riktig.

Hvorfor skal vi etterstrebe å være like? Hvorfor er det galt å verdsette forskjellene? Likestilling kommer ikke fordi man roper om det. Den kommer av seg selv når ulikhetene respekteres og hvert individ måles for seg, uavhengig av kjønn.

Hva er god helse? I følge wikipedia er difinisjonen på helse følgende:  «organismens evne til å effektivt svare på stressfaktorer og effektivt restituere og vedlikeholde en likevektsbalanse».  Er denne evnen allerede iboende i oss, eller kan hver enkelt av oss styre organismen ut i fra vår livsførsel og tankegang? Har omgivelsene noe å si eller opererer organismen uavhengig av geografiske, kulturelle og religiøse påvirkninger? Bør man ha samme rett til plass i helsekøen dersom man vanskjøtter sin organisme bevisst? Skal man likestille den som er bevisst sitt ansvar for egen helse og den som (tilsynelatende) overlater den til seg selv – og i enkelte tilfelle rett ut motarbeider dens instinktive evne til å «effektivt restituere og vedlikeholde»? Er begrenset kunnskap med på å øke forskjellene mellom de som har per definisjon en god helse og de som ikke har det? Jeg så et program på tv for en tid tilbake siden hvor det var snakk om å gi magekirurgi til sykelige overvektige barn i USA. Foreldrene til en av disse barna skulle lære hva som var riktig ernæring og spurte rett ut «are you saing that  french fries isn`t a vegetable?». Ord blir overflødige. Helsevesenet har en stor utfordring, et stort ansvar og stor påvirkningskraft når det gjelder å motivere og rettlede for å bidra til god helse. Eller – ut fra definisjonen, en økt helse. Fang opp tidlig de barna som er dårlig ernært, har mange hull i tennene eller som er overvektige allerede fra førskolealder. Det er ikke snakk om en nasjonal mobbekampanje – det er snakk om å bidra til økt livskvalitet. Dette igjen vil være med på å styrke samfunnsøkonomien.  Mindre sykemeldte, mindre uføre, mindre deprimerte, flere i arbeid, større resurrsutnyttelse.  Skoleverket har den samme påvirkningsmuligheten, men på en andre områder – det kan legges inn mer fysisk bevegelse i løpet av skoledagen uten at det nødvendigvis må være orienteringsløp eller 60 meteren så fort du klarer. Gjør mosjon moro! Vær kreative! Og få inn gratis frukt og lunsj til alle. Det er skremmende hvor mange barn som dukker opp på skolen (og i barnehagen!!) med sjokomelk og peanøttsmør på LOFFEN! Det er åpenbart at enkeltindividet selv ikke klarer å foreta de rette valgene, sett ut fra perspektivet om en økt helsegevinst. Noen må ta ansvaret? Det er for lite tvang i samfunnet i dag. Klarer du ikke passe på deg selv, må kanskje noen andre gjøre det for deg? Rett og slett fordi det ikke bare påvirker deg og ditt, men fordi vi alle har et ansvar for å bidra til fellesskapet.

Jeg syntes tidligere at livet var strømlinjeformet. Det var ikke noe spesielt i samfunnet som utpekte seg, og jeg satt ikke inne med et brennende engasjement for noe definerbart. Det har endret seg. Og det er jeg svært glad for. Jeg er helt overbevist om at det finnes en spesiell mening med ethvert liv. Ikke nødvendig en mening noen/noe har staket ut for den enkelte, men jeg tror det er nødvendig og viktig at alle forsøker å være mer innadvendte, lytte mer til hva den autentiske «jeg» prøver å fortelle. Iallefall om målet er å leve et liv med ro og sjelefred. En følelse av å leve et liv med meningsinnhold utover det å ta seg sin familie, tjene penger, leve fra dag til dag. Jeg vil ikke akseptere at det er alt. Har man en stemme, bør man bruke den. Men bruk den smart. Velg dine kamper med omhu. Det viktigste er som kjent ikke å vinne hver kamp, men å vinne krigen!

Min mening med livet? Jeg har ikke funnet noe endelig svar på det ennå. Men jeg er på riktig spor.  Jeg har en 5 årsplan og en 10 årsplan. Disse planene dreier seg i hovedtrekk om at jeg har bestemt meg for å vie min tid til å forsøke å påvirke utviklingen av visse aspekter i norsk helsevesen. Det er spesielt i forhold til barn og psykisk syke, altså de såkalt «svakere grupper». PASIENTRETTIGHETER og RETTSIKKHERHET er noen nøkkelord. TID og PENGER er andre. Her har jeg mange refleksjoner, mange synspunkt og mange forslag. Dette kommer jeg til å skrive mye om.

Jeg er en jente. Jeg er en kone. Jeg er en mamma. Jeg er en vennine. Jeg er en svigerrinne. Jeg er en svigerdatter. Jeg er en datter. Jeg er en søster. Jeg er en kollega. Det er mange roller å fylle. Mange forventninger. Mange behov. Mange motsetninger. Er man èn uavhengig av alle rollene man lever i eller tilpasser man sin rolle til omgivelsene og sakte kanskje mister seg selv – den «ene» inni alle rollene? Hvordan klarer man holde på sitt autentiske jeg? Dette er tanker jeg filosoferer over ganske ofte. Det er viktig for meg at jeg lever MITT LIV.  Dette blir essensen i min blogg. Hva er mitt liv og hvordan skjøtter jeg det best mulig?

Jeg er en rykende fersk blogger og må sette meg mer inn i dette. Jeg kommer sterkt tilbake.  Inntil da: ta vare på deg og de rundt deg!