Jeg syntes tidligere at livet var strømlinjeformet. Det var ikke noe spesielt i samfunnet som utpekte seg, og jeg satt ikke inne med et brennende engasjement for noe definerbart. Det har endret seg. Og det er jeg svært glad for. Jeg er helt overbevist om at det finnes en spesiell mening med ethvert liv. Ikke nødvendig en mening noen/noe har staket ut for den enkelte, men jeg tror det er nødvendig og viktig at alle forsøker å være mer innadvendte, lytte mer til hva den autentiske «jeg» prøver å fortelle. Iallefall om målet er å leve et liv med ro og sjelefred. En følelse av å leve et liv med meningsinnhold utover det å ta seg sin familie, tjene penger, leve fra dag til dag. Jeg vil ikke akseptere at det er alt. Har man en stemme, bør man bruke den. Men bruk den smart. Velg dine kamper med omhu. Det viktigste er som kjent ikke å vinne hver kamp, men å vinne krigen!
Min mening med livet? Jeg har ikke funnet noe endelig svar på det ennå. Men jeg er på riktig spor. Jeg har en 5 årsplan og en 10 årsplan. Disse planene dreier seg i hovedtrekk om at jeg har bestemt meg for å vie min tid til å forsøke å påvirke utviklingen av visse aspekter i norsk helsevesen. Det er spesielt i forhold til barn og psykisk syke, altså de såkalt «svakere grupper». PASIENTRETTIGHETER og RETTSIKKHERHET er noen nøkkelord. TID og PENGER er andre. Her har jeg mange refleksjoner, mange synspunkt og mange forslag. Dette kommer jeg til å skrive mye om.
De fleste store forfattere og kunstnere sier blant annet at man må ha en dose smerte i livet for å kunne prestere. Mener du at man ikke kan jobbe for noe større enn seg selv før man har alt på stell? Det er jo vannvittig egositisk i såfall. Og hindrer mange i å gjøre noe for andre enn seg selv.
lure tanker men trur uansett at «seg og sitt» bør være på plass for å kunne gjøre en god jobb for å vinne krigen…..