Jeg leste et innlegg i Aftenposten i januar om dette med å gjøre oppdragelsen/oppveksten kjønnsnøytral med den hensikt å gjøre barna selvstendig og bedre rustet for voksenlivets kvaler uten å ha blitt påtvunget en «søt prinsesse»-rolle eller «tøff helt»-rolle fra barnsben av. På denne måten ville barna klare å selv velge sine voksen-roller uten å ha blitt påvirket av samfunnets forventninger til kjønnet. Dette er det største tøvet jeg noensinne har lest og jeg ble provosert forbi hva innlegget egentlig fortjener av engasjement. Og gudskjelov kom Harald Eia med en serie- dog sterkt kritisert, men allikevel retter det fokuset mot kjernen – om hvorvidt vi er den vi er fordi det er genene som i størst styrer hvordan vi agerer og hva vi velger eller om det er miljøpåvirkninger og families forventninger som avgjør om vi blir sykepleier eller rørlegger eller om vi er flinkere i realfag enn allmennfag eller om vi er mer interessert i å mekke bil som 16 åring enn å synge foran speilet. Jeg blir da for pokker ikke mer interessert i kjemi bare fordi jeg ikke ble «påtvunget» sommerkjoler som barn, men gikk rundt i snekkerbukse. Mener vedkommende helt seriøst at jeg blir en mindre usikker voksenperson fordi at jeg ikke fikk leke med Barbie når jeg vokste opp?
Jeg har en annen teori. Den går ut på at når man ikke verdsetter de forskjeller som er mellom kvinner og menn, da oppstår et mye større problem. Kjønnsidentifisering. Rolleforveksling. Hvem er det meningen at jeg skal være? En ting er at man har en valgfrihet i forhold til om man som liten pike vil leke med dukker eller biler, en helt annen ting er det om man blir NEKTET det ene fordi foreldrene har en forvridd teori om at datteren vil vokse opp til å bli objektivisert og ikke satt pris på for sin iboende egenskaper, fordi hun ikke klarer å tenke klart og ta de riktige valg etter å blitt fordervet med disse kjønnstereotype lekene. Jeg lekte ikke med dukker en eneste gang i løpet av min oppvekst, jeg var derimot glad i barbie og husker at barbie og ken til stadighet var ekstremt forelsket og lagde mange barn. Jeg lekte heller aldri med biler. I dag ville det ikke falt meg inn å bytte dekk på bilen min selv og jeg ser vitterlig på mange fysiske huslige oppgaver som en manns oppgave. Det er mer naturlig for meg å lage mat og rydde og vaske. Jeg ser forskjellene mot min mann, som aldri har lagt merke til – eller iallefall latt seg plage av en hybelkanin («de er da fredelige, er de ikke?»). Jeg er matematisk analfabet, men svært solid i språk. Jeg leser dusinvis med tunge fagbøker hvert år, men klarer nesten ikke å få en ligning riktig.
Hvorfor skal vi etterstrebe å være like? Hvorfor er det galt å verdsette forskjellene? Likestilling kommer ikke fordi man roper om det. Den kommer av seg selv når ulikhetene respekteres og hvert individ måles for seg, uavhengig av kjønn.